Norges geologiske nasjonalmonument

Leka – Norges geologiske nasjonalmonument, heter det i brosjyren jeg finner på butikken, og omslagsbildet er slående med gule og oransje farger. På yttersiden av øya er berggrunnen helt spesiell, og serpentinfjellet lyser mot oss med den karakteristiske gulbrune fargen. Disse bergartene inneholder lite næringsstoffer, så det er sparsomt med vegetasjon i området. Nå sola går ned, går berget over i rødt.

Kilde: kartiskolen.no bearbeidet av Knut Kringstad.

I tillegg til den spesielle geologien, er øya også kjent for å inngå i gamle sagn, ikke minst sagnet som omhandler Lekamøya, Torghatten og De syv søstre. Et nytt sagn oppsto i 1932, da ei tre års gammel jente forsvant, og man antok hun var tatt av ørn og fraktet opp i fjellet. Jenta ble funnet i live langt oppe i ura, men det er fortsatt noe usikkerhet rundt historien. Fagbiologer stiller seg tvilende til om jenta virkelig ble tatt av ørn. 

Uansett er historien så fast forankret hos Lekværingene, at man må forberede seg på høylytt diskusjon i kaffekroken på den ene eller andre av de to butikkene om man utfordrer historien. Kommunevåpenet viser en ørnevinge og -klo.

Leka er en liten kommune, og innbyggerne har standhaftig motsatt seg sammenslåing med andre kommuner, så folketallet er fortsatt under 600 innbyggere i alt. I dag jobber de fleste innen jordbruk, fiskeoppdrett og offentlige etater. For ett til to hundre år siden levde folk hovedsakelig av fiske og jordbruk. Noen bønder eide egen gård, men det var mange flere som var husmenn eller strandsittere. De siste bygslet bare jorda huset sto på, og livberget seg ved yrker knyttet til sjøen.

Sjøvika, Vaagan, ligger sørvest på øya, ut mot havet. Det er grunn til å anta at det var bosetting i Sjøvika fra slutten av 1600-tallet, men da var det er snakk om små, enkle hus bebodd av husmenn og fiskere som flytter igjen etter noen år. På grunn av geologien var yttersiden av øya karrig og hadde få og små gårder. Min morfar Halvard Edvin Hansen, f. 5. sept 1886, vokste opp i Sjøvika og tok senere navet Vaagan etter gården som husmannsplassen var knyttet til.

Min mormor Anne Marie Hansdatter Vaagan kom også fra Leka, fra en gård på østsiden av øya. Gården Leknesmoen var veldrevet og lå i det fruktbare området av øya. I tillegg til dyrkbar jord rundt gården, eide de en rekke holmer og skjær i Leknessjøen. Holmene ga fine beiteområder for sau. Familien på Moen har slektstavle tilbake til tidlig på 1600-tallet. Gården hadde flere husmannsplasser under seg. Min tremenning og tidligere eier Mari-Anne Hoff har solid dokumentasjon av slekt og virke knyttet til gården, så jeg konsentrerer meg om det som ikke er nedskrevet i min familie enda – om husene og folket i Sjøvika.